Klosterenga skulpturpark og gjenåpning av Hovinbekken – et blikk på nåtid og fortid
Jørn Skaare, november 2013
Forord
Under mitt mangeårige arbeid med Klosterenga skulpturpark og gjenåpning av Hovinbekken er det virvlet opp mye stoff som det har vært morsomt å sammenfatte nå i forbindelse med avslutning av den lange reguleringsprosessen.
Hensikten med den nye reguleringsplanen er å gi rammer for en videre utvikling av et sammenhengende og lett tilgjengelig friområde for trygg ferdsel og opphold, samt fortsatt legge til rette for å utvikle området som en allsidig flerbrukspark for alle brukergrupper i bydelen. Planen skal videre gi mulighet for å legge Hovinbekken (som i dag går i kulvert under området) i åpent løp gjennom parken. En bærende idé i parken er at skulpturelle elementer knyttes sammen med bruk av vann. Reguleringsforslaget legger til rette for en videre utvikling av parken til en skulpturpark med kunstnerisk utformet bekkeløp etter skulptøren Bård Breiviks idé og utforming.
Oslo kommune har i sitt Byøkologiske program ambisjoner om å åpne flest mulig av byens vassdrag fra marka til fjorden, og Hovinbekken er en av de høyest prioriterte.
Byens vassdrag
Forhistorien
På slutten av 1980-tallet var Bydel Gamle Oslo kommet inn i en kraftig nedtur-spiral: alvorlige miljøproblem på grunn av trafikkvekst, manglende trygge utearealer, rus og vold. Barnefamiliene flyttet og Gamlebyen skole ble nedlagt.
Mot St. Hallvards gate, 1993
I 1991 ble det i regi av bydelsadministrasjonen satt i gang en bred idédugnad for å utarbeide en skisse til snuoperasjon for bydelen. Samtidig hadde ildsjeler i administrasjonen, Gamlebyen Beboerforening og Bård Breivik/Tormod Sikkeland lansert idéen om å hente frem Hovinbekken og la den renne gjennom Klosterengaparken i et kunstnerisk utformet system av renner, kar, vanntrapper og basseng. Forslaget vakte begeistring, og med midler fra Norsk Kulturråd (1,2 mill.) fikk bydelen ervervet Bård Breiviks steinsamling på 300 tonn bearbeidet stein fra den prisbelønte Citadel-utstillingen. Samlingen besto av skulpturer, landskapselementer og historisk byggestein som skulle utgjøre grunnstammen i skulpturparken.
I løpet av 1992-93 ble Miljøbyen Gamle Oslo (MGO) etablert, et kommunalt og statlig samarbeidsprosjekt med mål om å snu utviklingen i bydelen. Den politiske styringsgruppen for MGO besluttet at visjonen om gjenåpning av Hovinbekken måtte synliggjøres som eksempel i full målestokk på selve miljøbydagen 26. juni 1993. Med økonomisk støtte fra Miljøverndepartementet ble en liten del av steinsamlingen, den såkalte «prøvemonteringen» reist på rekordtid, snaue 14 dager, av Bård Breivik og hans team sammen med Gamle Oslo Servicesentral (USBL) og entusiaster fra Gamlebyen Beboerforening.
«Prøvemonteringen»
«Hovinbekken Skulpturpark – Klosterenga» ble gjort til et av MGOs prioriterte prosjekter. Kultur var en viktig drivkraft i bydelens snuoperasjon og del av en helhetlig byfornyelse. Anlegget skulle utgjøre ryggraden og hovedattraksjonen i det sammenhengende parkdraget fra Grønlandsleiret til Jordal. Bård Breivik fikk det kunstneriske ansvaret for utformingen.
Gjennomføringen
Miljøbyen Gamle Oslo startet i 1994 opp planlegging av parken på Klosterenga, men det forprosjektet som ble lagt frem våren 1995, midt under storflommen på Østlandet, sprengte alle økonomiske rammer, og ble derfor skrinlagt av ledelsen i rådhuset. Noen år senere ble prosjektet hentet frem igjen av MGO og Friluftsetaten, de hadde fått 6 mill. til ny oppstart, og flere midler ble hentet inn etter hvert.
Prosjektet ble forenklet, både parkmessig og kunstnerisk. I løpet av 2000-01 ble så anlegget med Muren, Bassenget og Den flerkulturelle plassen realisert, foreløpig med en pumpe som sørget for vannsirkulasjonen, mens man ventet på gjenåpningen av Hovinbekken. Vann- og avløpsetaten (VAV) hadde i 2001 utredet et forprosjekt til renseanlegg ved Åkebergveien, og man håpet at vann fra Hovinbekken raskt kunne tas i bruk.
Muren og Den flerkulturelle plassen. Foto: Helge Høifødt
Storparten av muren er satt sammen av granittblokker fra den såkalte «tyske bestilling», en bestilling til Hitlers seiersmonumenter i Berlin, supplert med ulike skulpturelle uttrykk. Det store bassenget, plassen, trappene og de øvrige delene ble hugget i Kina. Fire kinesiske steinhuggere ble hentet til Gamlebyen og deltok i monteringen av anlegget. I løpet av en snau måned var alle de store elementene på plass. Byrådsleder Erling Lae åpnet første byggetrinn sommeren 2001 og uttrykte håp om videreføring.
Et par år etter åpningen begynte manglende vedlikehold og hærverk å prege anlegget i parken, og avisene begynte å skrive mye om dette. Bård Breivik utarbeidet i 2006 et revidert skisseprosjekt med forslag til strakstiltak, og etter en del frem og tilbake, ble istandsettelse og tilleggsarbeider (byggetrinn 2) gjennomført i 2007. Disse tilleggsarbeidene var drensrenner langs bassengplassen, to nye vannskulpturer i tilknytning til bassenget, samt en sammenhengende, lang sittebenk langs ballfeltets kort- og langside.
Etter en anmodning fra VAV via Kulturetaten gjennomførte Bård Breivik i 2009 en bearbeiding og forenkling av parkprosjektet med mål om at kostnadene skulle ligge på samme nivå som for tilsvarende gjenåpning av Hovinbekken gjennom Ensjøbyen. Denne reviderte parkplanen ble lagt til grunn for det videre arbeidet.
Underveis i denne prosessen søkte Bård Breivik «Legatet til Oslo bys forskjønnelse» og ble tildelt 3 mill. til «Slipset» og den lange, bølgende benken med tilhørende trapp. «Slipset» fører vann fra bassenget på tvers i parken og ut til gangveien langs fengselsmuren. Disse elementene (byggetrinn 3) ble montert sommeren 2010, og midlertidig vann fra nettet ble tilkoblet sensommeren 2013.
I løpet av 2010 utarbeidet Kulturetaten/Kunst i Oslo i samarbeide med Bydel Gamle Oslo en forvaltnings-, drifts- og vedlikeholdsplan for Klosterenga skulpturpark med klart definerte ansvarsområder.
En rekke av de skadene og vedlikeholdsproblemene som oppsto en tid etter åpningen ble reparert, men det løpende vedlikeholdet ser ikke ut til å fungere godt nok. Samlet er det frem til nå bygget for ca 19 mill. kr.
Oslo kommune, Kulturetaten har uttalt følgende om parken:
«Målsettingen med parken har vært å tilføre bydel Gamle Oslo et rekreasjonsområde av høy kvalitet og å synliggjøre de verdiene som kulturminnene, naturen og levende bomiljøer utgjør. Ved å gjøre kunstneriske uttrykk fra ulike kulturer tilgjengelige for en bred gruppe brukere, ønsker man at parken med sin flerkulturelle utforming kan bidra til økt respekt for hverandres kultur. I tillegg til den kunstneriske utformingen skal skulpturparken ha et landskapsmessig og økologisk aspekt.
Prosjektet startet som et lokalt initiativ for utvikling av bydel Gamle Oslo. Ildsjeler i bydel Gamle Oslo, Gamlebyen beboerforening fikk sammen med billedhugger Bård Breivik ideen til å hente frem Hovinbekken og la den renne gjennom Klosterenga i et system av renner, kar, vanntrapper og basseng som Bård Breivik utformer.
Steinsamlingen fra Bård Breiviks prisbelønte Citadell-utstilling skal utgjøre grunnstammen i skulpturparken. Samlingen er på 300 tonn og består av skulpturer, landskapselementer og historisk byggestein. Parken består av et langstrakt grøntareal med gangveier, lekeplasser og beplantning. Første byggetrinn av skulpturparken sto ferdig i 2000 og består av en mur som er 3,40 m høy og 40 m lang. Store deler av steinmaterialet i muren er gamle blokker tilhørende den ”tyske bestillingen” tegnet av Albert Speer. Steinblokkene er utført av nordiske steinhuggere den gang disse representerte det ypperste av steinhuggertradisjon. Ca. 20 m² av muren er utført i mønster fra flere andre kulturer og belagt med bladgull. Det er innlagt vannførende nisjer med buddhahoder, eggformer i sort, norsk stein og et femkantet søyleelement fra Tyrkia.
Ved siden av muren er det nedsenkete bassenget som strekker seg i hele murens lengde. Belegget rundt bassenget er hentet fra Kina der Bård Breivik jaktet på stein med en naturlig stripe. Stripen utgjør mønsteret i belegget og leggemønsteret ble planlagt i forhold til denne. Dette er en asiatisk tradisjon der kunstuttrykket er i harmoni med naturens materiale.
Syd for bassenget ligger Den flerkulturelle plassen. Intensjonen med Den flerkulturelle plass er å fremskaffe et globalt kulturbilde. Tilgjengelig steintradisjon fra ulike deler av verden skal settes sammen på ett sted. Elementene er av forskjellig art: rene folkloristiske elementer, religiøse motiver og bidrag fra nålevende kunstnere. Belegget på plassen er i romersk forbandt, som kanskje er det mest klassiske leggemønster i Europa.
Foto: Frank Paul Silye
Noen fjernkulturelle skulpturelementer inngår som en del av parken, i tillegg til sokler og blokker, som tar i seg tradisjonen fra steinpullerter til søyletopper. Bård Breivik har også satt inn en «målepinn», med innhuggete nisjer som anskueliggjør dimensjonene i det romerske forbandtet. Endemuren i sydlig retning består av to rom tett besatt med elefantskulpturer og ett rom med forskjellige eggformer.
Fylkessteinene ble avduket lenger nede i parken i år 2000 på det som i fremtiden er planlagt som festplassen i parken. Dette er en gave til Oslo by fra landets fylker og Svalbard med støtte fra VG og Norge 2000 as. Gaven består av runde steiner, som er plukket ut og bearbeidet av Breivik med tanke på typiske steinsorter i hvert enkelt fylke. Klosterenga er med sin nærhet til Oslos eldste historie og sentrale plassering i Gamlebyen et velegnet sted for plassering av en slik tusenårsgave.
Fylkessteinene
Kort om Hovinbekken
Hovinbekken har sitt utspring fra Svartputten ved Linderudkollen og fra Trollvann ved Grefsenkollen. Hovinbekken er en av de mange bekkene i Oslo som er forsvunnet fra bybildet, akkurat som Bislettbekken og Tøyenbekken. De kom i veien for utbyggingen, eller de ble overdekket på grunn av forurensing.
Hovinbekken renner i dag åpent via Isdammen ned til Årvoll hvor den er lagt i rør. Mellom Årvoll og nedre del av Risløkka er bekken åpen i store partier. I Bjerkedalen ble bekken åpnet i 300 m lengde høsten 2013. Fra Økern og ned til fjorden (Akerselva) er den med et lite unntak lukket. Hovinbekken planlegges nå åpnet fra Hasle/Teglverksdammen, videre ned gjennom Ensjøbyen til den møter T-banen. Deretter kan den åpnes gjennom Jordal og videre nedover gjennom Klosterenga.
Plan for Ensjøbyen
Videre prosess for gjenåpning av Hovinbekken
Anleggsarbeidene for renseanlegget i Teglverksdammen vil pågå i 2014, og åpningen av Hovinbekken gjennom Ensjøbyen antas å skje i tidsrommet 2015-16. Ved kraftige regnskyll vil flomtoppene og forurenset vann bli ført ned i kulverten og derfra ut i Akeselva. En foreløpig skisse til videreføring kan se slik ut:
Renset vann fra dammen nederst på Ensjø kan føres i separat plastledning gjennom kulverten og tas ut i dagen ved Jordal Amfi. Herfra føres vannet i åpent anlegg ned gjennom Jordal og under Åkebergveien, og så til et nytt basseng mellom barnehagene syd for Åkebergveien.
Før arbeidene med åpning av Hovinbekken gjennom Klosterenga kan startes opp, må det gjennomføres en mer detaljert planlegging i samarbeid med og basert på Bård Breiviks bearbeidete skisseprosjekt.
Etter at reguleringsplanen forhåpentligvis er vedtatt våren 2014 vil videre planarbeide kunne starte med full tyngde i 2014.
Plan for Klosterenga skulpturpark
Klosterenga opp gjennom historien
Klosterenga park ligger mellom tre områder som er nevnt i historisk kildemateriale: Nonneseter kloster, Martestokker (Galgeberg) og Valkaberg (Åkeberg). Parkområdet ligger i hovedsak i middelalderbyens «takmarkområde».
Man antar at byen på 1300-tallet strakte seg nord til «Klosterbekken» (Hovinbekken). Grensene til takmarka er først nevnt i byvedtektene i 1595, men det er sannsynlig at takmarka var på plass allerede i middelalderen. Her kunne bybefolkningen drive et beskjedent jordbruk, skaffe fôr til husdyr og som beitemark, samt drive vedhogst.
Nonneseter kloster var et benediktinerkloster for kvinner som trolig ble opprettet på 1100-tallet. Klosteret er nevnt første gang i skriftlige kilder i 1161. Kirken var viet jomfru Maria. Klosteret var rikt og en stor jordeier i østlandsområdet i middelalderen. Reformasjonen i 1536 medførte etter hvert til avvikling av Nonneseter som Kloster, og det ble trolig nedlagt i 1547. Et murhjørne av kvadersten og noen skjeletter ble funnet i gategrunnen under utgravinger i 1879, antakelig rester etter klosterkirken.
Øst for klosteret og like nedenfor Valkaberget rant Klosterbekken vestover gjennom et trangt og dypt bekkefar. Her lå Nonnebroen som var forbindelsen fra klosteret og sydover til nordre strete og det geistlige sentrum i middelalderbyen. Da klosteret ble nedlagt, ble det anlagt et kanonstøperi i hovedbygningen. En oppdemmet Klosterbekk skaffet drivkraft til blåsebelger og boreverk. Kanonstøperen het Jørgen Webel og oppdragsgiver var Kristian IV. Jørgen Bøssestøper (Webel) fikk i 1603 den gamle Klostergården som forlegning.
Kart over Christiania, optaget ifölge Communebestyrelsens Foranstaltning i Aaret 1858 af I. W. G. Næser.
«Nu leveres der en tid utover kanoner til kronen, kanoner som er støpt i Nonneseter. Våren 1604 bygger Jørgen et boreverk i klosteret til utboring av kanonene. Hytten, masovnen med tilbehør er muligens også flyttet hit? Utrolig er det at den lille Hovinbekken, Klosterbekken, som den også blev kalt, kan ha vært så vannrik, at den kan ha drevet belgene til ovnen. At den i flomtiden, de deler av året 1500-tallets hytter hadde sin vesentlige, for ikke å si drift, må ha ført tilstrekkelig vann er dog innlysende, eftersom det er et faktum at man drev en smelteovn her. Det er dog ikke lykkes mig å få positive meddelelser om funn av slagger på stedet. Dammen, som lå like øst for Valkaberg (Botsfengselet), har muligens vært en reguleringsdam.»
(Kilde: St. Hallvard 1935)
Næsers kart fra 1860
Resten av kirken ble sannsynligvis fjernet da Schweigaardsgate 50 ble bygget i 1887. Det er i dag ingen synlige spor på overflaten. I middelalderen var Martestokker stedet for offentlige henrettelser. Her ble det satt opp både galge, steile og hjul og gapestokk. Martestokker lå på Galgeberg. Her var det i 1197 kamper mellom baglerne og Sverre Sigurdsson, og i 1240 skal hertug Skule ha samlet sine menn her før slaget mot Håkon Håkonsson. Mesteparten av Galgeberget ble sprengt bort på 1930- og 50-tallet på grunn av både vei- og boligbygging. Selve galgen skal ha stått på det som nå er gårdsplassen i det store boligkomplekser Galgeberg 3, omtrent der hvor flaggstangen står.
Under gravearbeidene for Galgeberg 3 på 1930-tallet ble det funnet både knokler og en hodeskalle med en tolv tommers spiker igjennom, og en gammel dansk mynt i munnen. Dette stammer nok fra henrettede forbrytere som ble gravlagt der. Den siste henrettelsen på Galgeberg fant sted 14. oktober 1815, da løsarbeideren Anders Flatebydalen ble halshogd der etter rovmordet på tjenestedrengen Gunder Gjestang utenfor Enebakk. Skarpretteren i Akershus stift, Anton Lædel, skilte Flatebydalens hode fra kroppen med ett hogg. Hodet ble deretter satt på stake.
Parken i 1896
Rett øst for Nonneseter kloster ligger en mindre åsrygg som ble kalt Valkaberg (senere Åkeberg), omtrent der Botsfengselet ligger i dag. Det er mulig at det lå en borg på toppen av Valkaberget. Denne nevnes i Håkon Håkonssons saga.
1800-tallet
På gamle kart over Christiania fra 1816 og 1840 ligger det nåværende Klosterenga utenfor byen og er jordbruksareal på hver side av Hovinbekken (Prestebekken, Munkebekken). Forstadsbebyggelsen ved Galgeberg, langs Galgebjergsgaden (St. Hallvardsgate) og Grønlandsleret vokste raskt.
Nåværende Agdergata 1 også kalt «Bøddelens hus» er det eneste gjenværende trehuset fra den tidligere forstadsbebyggelsen ved Galgeberg. Slik den fremstår i dag er den fra 1840-tallet, men kan inneholde eldre deler, antakelig fra ca. 1750. Huset ble fredet i 1967 og ble satt i god stand på begynnelsen av 1990-årene som del av arbeidet med byfornyelsen i området.
Justiskroken 4
Justiskroken er en gangvei på Galgeberg. Navnet brukes også ofte om huset Agdergata 1, reist 1750 som offentlig bygning i tilknytning til retterstedet. Fasade fra 1840-åra i empirestil. Tidligere hadde huset adressa Justiskroken 4.
Botsfengselet ble bygget i perioden 1844-1851 på Åkeberg, og hovedbanen åpnet i 1854. Jordal Teglverk ble også startet opp i denne perioden.
Botsfengselet
Hovedbanen 1870, Galgeberg i bakgrunnen
Byutvidelse i 1859 og senere 1878 innlemmet de østlige forstedene i Christiania og byutbyggingen skjøt fart. Dette gjaldt både trehusbebyggelsen på Vålerenga og Kampen, og etter hvert også den nye murbebyggelsen oppover Schweigaards gate. Nordøst for Botsfenselet, langs Åkebergveien, startet Akiebryggeriet opp produksjonen i 1872. Deler av bygningsmassen her er i dag en del av Oslo Fengsel («Bayer’n»).
Hovinbekken legges i rør
Tilstrømmingen til Kristiania økte dramatisk utover på 1800-tallet. I perioden 1830-1880 ble folketallet mer enn 4-doblet. Grunnlaget var industrialiseringen og en stadig voksende handel.
Frem utover på 1800-tallet var Kristiania flere ganger hjemsøkt av epidemier, først og fremst kolera med høy dødelighet, men også tyfus og skarlagensfeber. Det var alvorlige koleraepidemier i 1833, 1853 og 1866. Blant befolkningen var det omfattende fattigdom og svært dårlige boforhold.
Vann ble hentet i Hovinbekken
Forurensing fra både husdyrhold og fra økende forstadsbebyggelse gikk ofte ut i de lokale bekkene og elvene, hvor befolkningen også hentet drikkevannet sitt. For å bedre befolkningens helsetilstand ble det i 1860 opprettet permanente sunnhetskommisjoner i byene for å kunne sette i verk tiltak mot smittsomme og epidemiske sykdommer.
I Kristiania ble det satt i gang forordninger for bl.a. å hindre smitte gjennom forurenset drikkevann. Hovinbekken var en av disse bybekkene som var lokal vannforsyningskilde, og som etter hvert fikk dårligere vannkvalitet og ble lagt i rør eller kulvert.
Kart fra 1887 viser at kulverten som ble lagt i bunnen av den dype bekkedalen, var nådd opp til Klostergata. Jord og leire fra gravearbeidene for nybyggene i Schweigaards gate ble tømt ut over den nyanlagte kulverten, og terrenget ble flatet ut. Deretter stoppet lukkingen av bekken opp noen tiår.
Over Munkeengen ble bekken lagt i rør i 1920-årene. Den flotte fossen ned fra vannforsyningsdammen like ved Åkebergveien ble også revet i denne perioden. På 1950-tallet ble bekken lagt i rør ved Jordal Amfi.
Hovinbekkens lukking ved Ensjø. Standplass. 1959. Foto: Erik Næss.
Hovinbekkens lukking ved Ensjø. Standplass. 1959. Foto: Erik Næss.
Parken på Klosterenga
I 1843 solgte staten den såkalte Store Munkengen til private, og i 1874 ble denne, sammen med småhusene oppunder Galgeberg, ervervet av «Store Munkengens Interesseselskab». Dette hadde til formål «at gjøre sig disse Eiendommene saa frugtbringende som mulig ved Bortleie og salg av Parceller».
Eieren av Store Munkengen, sakfører og trelasthandler G. F. Henriksen begynte tidlig på 1880-tallet å regulere og bygge ut store deler av eiendommen gjennom selskapet «Store Munkengens Interesseselkab».
Schweigaards gate ble anlagt som hovedgate gjennom området. Disponent G.F. Henriksen Lot oppføre en villa for seg i tilknytning til det eldre våningshuset på Galgeberg 2. Hans søster enkefru Thora Roscher lot samtidig bygge den enda større Åkebergveien 23. Et bimotiv for byggeriet var sannsynligvis å få de ubebygde tomtene langs Schweigaards gate til å stige i pris. Dessuten ønsket man nok å spille opp til brukseier Onsums «slott» på den andre siden av St. Hallvards gate.
Lille Munkengen («Osnumslottet»), St. Halvards gate 33 i Oslo. Villa oppført 1875-1876 for verkseier Oluf Onsum, ark. Bernhard Steckmest og Paul Due. Revet 1905.
Den nye bebyggelsen langs Schweigaards gate var tenkt å bli «østkantens Frogner», og skulle huse høyere funksjonærer tilknyttet både havna og jernbanen. Flere av bygårdene hadde derfor både pikeværelse og inntrukket balkong.
Samtidig, mellom jernbanen og Schweigaards gate, ble det også bygget flere rene «gråbeingårder» med små leiligheter og trange og mørke gårdsrom.
Det var forutsatt at hele nåværende Klosterenga skulle bebygges. Bebyggelsen skred imidlertid langsomt frem i 1880- og tidlig i 1890-årene. For å øke interessen for etableringer i området ble hele den nordøstlige delen av Klosterenga, helt ned til Botsfengselet lagt ut til park.
Men selv under byggeboomen på slutten av 1890-tallet ble det ikke bygget mer enn at Schweigaards gate såvidt ble fullført. Tregheten skyldtes antakelig et misforhold mellom forholdsvis høy pris og forholdsvis lav attraktivitet. Utbyggingen stoppet opp etter krakket i 1899.
Munkengen omkr. 1890. Det var da fortsatt jorder på et område som nå dels er bebygd, og dels inngår i parkområdet på Galgeberg. Husene er Åkebergveien 23 til venstre og Store Munkengen til høyre. Den gamle løkkebygningen på Munkengen inngår som en fløy i villaen, som står med adresse Galgeberg 2.
Parken på Klosterenga (Store Munkengen) var i følge kart og fotografier anlagt i en romantisk landskapsstil. Inspirasjonen til denne parktradisjonen var antakelig hentet fra Tyskland som ved landskapsarkitekt Peter Josef Lennè hadde blitt et foregangsland og dannet skole med sine parker i fri landskapsstil.
Slottsparken i Oslo var ferdig anlagt i ca. 1850 og var det første parkanlegg i Norge anlagt i fri landskapsstil. Parkplanen fra 1896 viser at villaene Galgeberg 2 og Åkebergveien 23 med fossen imellom var nært integrert i parkopparbeidelsen. Bildene viser romantiske og blomsterrike hageanlegg rundt de to villaene.
Båtutleie
Varieté-scenen, 1890
Kafeen, 1890
Nedenfor fossen renner Hovinbekken ut i et flatere parti, Klosterenga. Her åpner parken seg til et større landskapsrom med et nett av stier, gangveier og små plasser med paviljonger. Her ble det også bygget en varietéscene og en restaurant. En større idrettplass ble også anlagt. Det første Norgesmesterskap i friidrett ble avholdt her i 1897. Det var anlagt en stor dam opp mot Åkebergveien, og her lå det robåter til utleie.
Bildedokumentasjonen viser at parken hadde meget høy standard, men at forfallet kom raskt som følge av generelle nedgangstider og liten investeringsinteresse i området.
Munkengen med øvre foss, ca 1890.
Hva skjer så på Klosterenga
Etter bekkelukkingen på 1920-tallet ble områdetetter hvert tatt i bruk som dumpeplass for fyllmasser, og etter hvert også som lagerområde. På 1930-tallet ble det anlagt en mindre fotballbane på Klosterenga nedenfor Åkebergveien 23, samt et stort og moderne idrettsstadion på Jordal. Den nyoppførte U-formede boligblokken på Galgeberg ble også oppført på denne tiden.
Under 2. verdenskrig ble deler av Klosterenga overtatt av tyskerne. Det ble oppført lagerbygg på fotballbanen, et lagerbygg vest for denne, samt flere brakkeanlegg ellers på Klosterenga. Luftfoto fra 1950 viser både lagerbebyggelse på fotballbanen, men også flere andre steder på Klosterenga. Jordal Amfi er også kommet til.
Luftfoto, 1950
Lagerbygg langs Vikengata
Det har gjentatte ganger siden 1950 vært snakk om å få gjenopprustet parken i området. Det ble lagt frem forslag om barnehage, daghjem og et stort lekefelt. En artikkel i Aftenposten i mai 1961 gir uttrykk for stor skuffelse over kommunens håndtering av stedet. Det nevnes ønsker om opprydding og lekeplass med skulpturer, fontener og blomsterflor.
På 1970-tallet blir en del av Klosterenga igjen opparbeidet til park. Lagerbygget på ballbanen («Olrich-tomta») og lagerbygget nedenfor ble revet. Mellom banen og Nonnegata 6 anlegges lekeplass, en stor plen, hellelagte parkrom og det plantes både prydtrær og busker. Like syd for banen etableres en barnepark.
Økende trafikkproblemer i bydelen
Trafikken gjennom Bydel Gamle Oslo økte kraftig fra 1960-tallet og utover. Dette førte etter hvert til alvorlige miljøproblemer og et forfall i bebyggelsen langs de mest trafikkerte gatene. Gamlebyen Beboerforetning gjennomførte på 1980-tallet en rekke aksjoner mot den stadig økende gjennomgangstrafikken i Schweigaardsgate.
På denne tiden planla og regulerte daværende Byplankontor en 4-felts bymotorvei (1987) gjennom parken. Traséen startet i Schweigaardsgate, gikk gjennom Hollenderkvartalet over Grønlandsleiret og opp til krysset Åkebergveien/Kjølberggata, den såkalte «Jarlelinja». 2/3-deler av bymotorveien skulle gå under bakken, men vakte likevel stor motstand lokalt i Gamlebyen. Store deler av parken nedenfor Botsfengselet og store deler av Klosterenga ville bli plaget med støy og forurensing. Det ville også føre til en reduksjon og forringelse av parkarealene.
Vålerengtunnelen ble åpnet i 1987 og gjennomgangstrafikken ble ledet over Kvernerdalen til Konows gate/Dyvekes vei. Resultat var at miljøproblemene ble forflyttet til den eldste delen av Gamlebyen. Omtrent samtidig startet Statens vegvesen Oslo arbeidet med Ekebergtunnelen som skulle føre trafikken utenom og knytte den sammen med tunnelen under Akershus og Rådhusplassen.
Undervveis i planleggingen av Ekebergtunnelen besluttet Statens vegvesen at fremtidig vannspeil med middelalderpark var et viktig premiss for det nye veianlegget. Både bro og lokalvei ble fundamentert med tanke på det kommende vannspeilet. Men det er en annen historie…
Tidlig på 1990-tallet «døde» Jarlelinja, og under oppstarten til Miljøbyen Gamle Oslo ble resten av lagerbebyggelsen på Klosterenga fjernet, steinhaugene syd for Botsfengselet ble brukt til forblending av Botsfengselsmuren, kratt og trær ble fjernet og det ble anlagt en gangvei med belysning mellom Klostergata og Grønlandsleiret. Alt dette gjorde at Klosterenga opplevdes som en trygg park i 1986.